DRØMMEN OM ET SOMMER-OL
7. august 2012 fyller ernæringsfysiologen Ingvill Måkestad Bovim 31 år. Dagen før stiller hun for første gang til start i OL – for å løpe kvalifiseringsheat på 1500-meter. Dagen etter håper hun å løpe semifinale. Det er en uvanlig erfaren debutant som 6. august 2012 står der på startstreken i London. Det har gått mer enn 20 år siden Ingvill Måkestad startet sin løpekarriere, og 16 år siden deltakelse i OL ble et av hennes hovedmål.
«Det var i OL-året 1996. Men OL i 2012 var ikke det første OL jeg da tenkte på. Det var vel snarere det siste OL jeg tenkte på å delta i. Jeg håpet på å komme med i 2004 og 2008.»
«Så mens de andre jentene på 15 år drømte om de kjekke guttene, drømte du om sommer-OL?»
Ingvill Måkestad Bovim anno 2012 smiler i solen på benken utenfor toppidrettssenteret i Oslo, og blir et øyeblikk nesten nostalgisk.
«Jeg mener å huske at jeg drømte om noen kjekke gutter jeg også da… Men ja, jeg drømte tidlig om å delta i sommer-OL – og var naiv optimist. Veien ble mye lengre enn jeg trodde.»
Den startet i industribyen Odda i Hordaland. Ingvill Måkestad ble i 1981 født inn i en familie som var svært glad i friluftsliv og idrett – av en mor som selv hadde konkurrert i maraton. Datteren fikk i barneårene prøve seg på ulike deler av friidrettsbanen, og fant raskt ut at mellomdistanse var øvelsen hun ville satse på. Ingvill var blant Norges mest lovende løpere i sin aldersklasse før hun kom i tenårene og forble det gjennom tenårene. Foreldrene dyttet aldri på. Det var snarere en bestemt og ambisiøs eldstedatter som dyttet på dem. Tross milde protester fra lillebroren Kjetil, som i dag er en av Norges beste mannlige 1500-meterløpere, ble familieferiene utover 1990-tallet regelmessig innrettet etter Ingvills mesterskap i inn- og utland.
«Og ditt store forbilde i barneårene var selvsagt da…»
«Vebjørn Rodal!»
Ingvill smiler bredt og livner til ytterligere.
«Jeg hadde vekkerklokken på og spratt opp midt på natten for å se OL-finalen i Atlanta i 1996 direkte. Det var stort da han vant gull der. Grete Waitz er blitt et viktig forbilde, men det var først i voksen alder jeg forsto hennes betydning.»
På 18-årsdagen sin satte Ingvill Måkestad ny personlig rekord på 800 meter under junior-EM. Den skulle bli stående i ti år. Skader preget alle de ti sesongene. Og gjennom fem år på tidlig 2000-tall ga hun førsteprioritet til sin utdannelse i ernæringsfysiologi, som ble fullført med mastergrad ved Universitet i Oslo. I 2008 jobbet hun «ca 120 %» som ansatt ved toppidrettssenteret, planla sitt eget bryllup – og endte opp med årsbeste på 4.20. Treneren Knut Jæger Hansen sa i sin bryllupstale at hun hadde store muligheter på mange arenaer – og at det var på tide å bestemme seg for om hun ville satse mot verdenstoppen på løpebanen eller legge opp. Svaret kom raskt. Nygifte Ingvill Måkestad Bovim trappet ned på jobbingen og opp treningen, og fikk endelig være skadefri. Hennes årsbeste på 1500 sank til 4.09 i 2009 – og så ned til 4.02 i 2010. I EM 2010 stoppet det i semifinalen, men i VM 2011 ble det finale – og sjetteplass i den. Det var en jublende glad utøver som takket sine nærmeste og følte «millioner av følelser» presse seg frem etter målpasseringen der.
“JEG VILLE ALDRI KOMMET TIL OL UTEN DEM”
«Noen toppidrettsutøvere gifter seg med en som driver på toppnivå i samme idrett. Andre finner en som står helt utenfor toppidretten og har tid til å reise med dem. Du valgte en tredje strategi der?»
Ingvill ler. Ektemannen Frode Bovim er tidligere toppidrettsutøver i seiling, med OL-deltakelse fra 2004 og VM-sølv fra 2003.
«Ja, og den har fungert bra! Frode vet hva det koster å nå helt til topps, og har alltid forstått at jeg vil dit. Vi har justert opplegget litt underveis. I fjor var jeg borte 200 reisedager, og det ble litt for mye. I år har han vært med mer, blant annet seks uker da jeg trente i Kenya og Sør-Afrika. Men Frode og familien har alltid støttet meg. Jeg ville aldri kommet til OL uten dem.»
“Hva gjør Ingvill Måkestad Bovim når hun ikke er bortreist og ikke trener?”
“Da slapper jeg av i godt selskap med mann, familie og venner. Jeg er venneavhengig og har matlaging som min favoritthobby, så vi inviterer til mange selskaper mellom treningsøktene.”
“Når du treffer jevngamle venner som ikke driver med toppidrett… Hva kjennes som det største offeret du har gjort for toppidrettssatsningen?”
“Min lillebror og mange venner har jo gått en annen vei med barn og yrkeskarriere. Men foreløpig kjennes det ikke som jeg har ofret noe jeg ikke kan ta igjen. Det ville nok kjennes annerledes hvis jeg var 40 og barnløs. Men jeg er bare 30 og ser optimistisk på mulighetene også utenfor banen.“
Ingvill smiler igjen – og virker genuint fornøyd med tilværelsen. Mellom middagsselskapene har veien opp til verdenstoppen åpenbart likevel kostet mye slit. Hvor mye fører hun ikke selv lister over.
«Det blir mange lange treningsøkter i vintermånedene og mange intensive økter mellom konkurransedagene i sommerhalvåret. Men jeg teller ikke timene. Jeg er heldig som får drive med det jeg liker best, og motivasjonen for kommende mesterskap er sterk etter forrige sesong.»
“Du har byttet klubb to ganger de siste fem årene. Hva er årsaken til det?”
“Det var ingen dramatikk noen av gangene. Jeg representerte helt til 2007 Korlevoll i Odda, og har mange gode minner fra tiden der. Men det ble jo stadig færre aktive igjen i min aldersklasse i Odda ettersom jeg ble eldre, og da jeg flyttet til Oslo var det naturlig med overgang til Tjalve. Jeg kan forstå om overgangen til Gular i 2010 virker litt merkelig, siden den er i Bergen og jeg fortsatt bor i Oslo. Men jeg hadde et godt forhold til Gular, som min bror i en årrekke løp for, og de tilbød et svært godt eliteopplegg da jeg ville trappe opp satsningen. Jeg er fornøyd med støtten derfra og forsøker å stille opp for klubben når jeg kan. Jeg fløy halve natten etter stevnet i Doha i Qatar for å kunne løpe i årets Holmenkollstafett, men våget ikke ta en lengre etappe enn 1100 meter etter den oppladningen. Det ble heldigvis sølv for Gular likevel!”
“JA! JEG KAN VINNE OL-GULL”
Etter oppturene i 2010 og 2011 tok Ingvill permisjon fra de gjenværende 50 % av stillingen ved Sunn Jenteidrett-prosjektet til norsk idrett for å satse på heltid frem mot OL.
“Men i 2012 har det vel gått litt tyngre? 11. plass og 4.13 i EM ble en skuffelse for mange…”
«Jeg forstår om det skuffet noen, for jeg var ikke fornøyd selv. Gjorde en taktisk feil da jeg løp for fort mellom 800 og 1100, og stivnet på siste runden. Det var et overambisiøst forsøk på å henge med løpere jeg der og da uansett ikke kunne slå. Formtoppen min er innrettet på OL og ikke på EM i år.»
“Så løp du under Diamond League i Paris på 4.03.71 – og ble nummer 11 med en tid som ville vunnet både EM og Diamond League i London! Dette med de varierende vinnertidene lurer nok mange på?”
«Ja, men det er så enkelt som at vi i noen stevner løper med hare og med ønske om stor fart fra start. I mesterskapene løper alle for egen plassering, og det blir ofte lav fart de første rundene. Sluttiden blir høyere selv om det er mye større fart de siste rundene. Vinneren i OL må kunne løpe ned på 4.00, men det er ikke dermed sagt at vinnertiden blir bedre enn 4.05.»
«Der var vi på det store spørsmålet: Hvem vinner 1500 meter i OL – og hvor fort kan du løpe der?»
«Vinneren blir – en av de som står på startstreken i finalen! Det var helt åpen og ble en uventet vinner i VM i fjor, og det er nesten like åpent i år. Det blir en spesiell konkurranse med tre løp innenfor fem dager, som er skummelt for dem som har slitt med skader. Jeg er skadefri, i mitt livs form og kan løpe ned på 4.00 i London.»
«Den logiske implikasjonen av dette blir altså at – du kan vinne OL-gull?»
Ingvill Måkestad Bovim er plutselig helt alvorlig, lener seg fremover bordet og svarer raskt:
«Ja! Jeg kan vinne OL-gull hvis alt klaffer. Men det er det mange andre også som kan. 1500 meter er en av de mest uforutsigbare øvelsene, og det er alltid en eller annen medaljekandidat som ryker før finalen der. Jeg må være fornøyd hvis jeg går til finalen og løper opp mot mitt beste der.»
“En av de største OL-favorittene, Mariem Alaoui Selsouli, er nettopp tilbake fra to års utestengelse etter å ha avgitt positiv dopingtest under VM under 2009. Hva tenker du om det?”
“At straffen for doping er for kort! Hadde utestengelsen vært fire år ville det kanskje vært greit at man fikk delta i OL etter det, men når den bare er to år burde man ikke få stille i neste OL etter en dopingdom. Fysisk kan deltakere i OL nå få fordel selv om straffen er sonet. Jeg aksepterer selvsagt at Selsouli og andre med en ferdigsonet dopingdom får komme tilbake i OL. Men jeg håper først at jeg kan vinne selv, og dernest at en av de andre som aldri har vært dopet gjør det!”
I DOBBELTSENG MED KONKURRENTENE…
“Hvordan er det sosiale miljøet blant mellomdistanseløperne? Møter du bare mange konkurrenter eller også noen venner på banen når du kommer til OL?”
“Jeg ser selvsagt på de andre som konkurrenter, men samtidig også litt som medarbeidere. Jeg er avhengig av dem for å løpe fortere. Noen er også blitt venner. Det varierer selvsagt mye hvor godt jeg liker konkurrentene. Men jeg har jo delt dobbeltseng med flere av dem!”
Ingvill ler muntert og nesten litt ertende. Intervjueren ser overrasket ut og krever på vegne av leserne straks en forklaring.
“Det er blant annet ved Diamond League ganske vanlig at jeg får dekket reise, mat og hotell, men blir plassert på dobbeltrom med en av konkurrentene! Det er jo litt upraktisk hvis vi ikke kan samme språk… Men en fordel er jo muligheten til å få nye venner.”
“Diamond League er tydeligvis mindre glamorøst enn mange tror, i hvert fall hvis man deltar i 1500 meter for kvinner. Vi må nesten følge opp med spørsmål om hvor mye du får i startpenger der?”
“Jeg har aldri fått en krone i startpenger i Diamond League! Har vunnet noen pengepremier, men det handler fortsatt om å begrense kostnadene nok til at jeg kan satse på heltid. Jeg løper for opplevelsene og ikke for pengene.”
“Mange lurer nok også på miljøet i en norsk landslagstropp hvor det jo er mange ulike personligheter med mange ulike øvelser og treningsopplegg. Er det likevel sterk lagstemning i et slikt mesterskap?”
“Ja og nei. Under et mesterskap blir alle veldig fokusert på sitt opplegg og sine oppgaver, men vi følger jo med hvordan det går med de andre. Jeg selv kan bli veldig engasjert i hvordan det går med venner jeg kjenner godt fra tidligere, men mye mindre av andre som jeg ikke kjenner så godt. Det kan virke veldig inspirerende hvis andre norske gjør det bra, men også smitte hvis noen i troppen er veldig nervøse eller har en veldig negativ innstilling.”
DRØMMEN SOM LEVES UT – TIL 2016
«Det ble et godt EM for Norge, med fire medaljer. Men mange gode konkurrenter sto over der og til OL kommer de beste fra alle verdensdeler. Får vi norske friidrettsmedaljer i London?»
«Jeg håper og tror på en ny medalje for Andreas Thorkildsen – han er en stor mesterskapskaster med kapasitet. Flere andre kan ha medaljesjanser, selv om konkurransen i OL er svært hard.»
«Så i august 2016 løpes det en ny OL-finale på 1500-meter i Rio de Janeiro. Ingvill Måkestad Bovim er da 35 år gammel. Men hvor er hun?»
«Planen er at jeg skal være der da – i Rio og på startstreken. SÅ nærmer det seg nok veldig slutten på løpekarrieren. Men jeg lever ut min drøm nå, og ser ingen grunn til å avslutte den før tiden. OL i London blir stort, men det er definitivt ikke det siste løpet og forhåpentlig ikke en gang det nest siste mesterskapet mitt. Heldigvis. Presset blir litt mindre når jeg tenker på det slik. Husk at dette ikke var ditt siste EM, sa Frode etter skuffelsen der. Det hjalp!»
“Sist, men ikke minst viktig: Ditt råd til unge talenter som vurderer å satse på friidrett?”
“Jeg vil anbefale dem å leve ut sin drøm og teste ut sine egne grenser. Men det er lurt å ta en utdanning ved siden av. Og for å nå helt opp må de må vise tålmodighet og være villige til å satse også gjennom motgangsperioder. For tilbakeslagene vil komme!”
«Hvis vi helt til slutt løfter blikket litt fra friidretten og til idretten… Hvem regner du da som Norges fremste mannlige og kvinnelige utøver anno 2012?»
Ingvill Måkestad Bovim blir omsider ettertenksom noen sekunder – og så igjen alvorlig.
«På kvinnesiden må jeg svare Tutta. Marit Bjørgen er også stor, men det er noe annet å være helt i toppen i en verdensidrett som golf. På herresiden var det Alexander Dale Oen jeg regnet som den største. Det kjentes veldig trist og nesten uvirkelig 1. mai, da jeg slo på radioen og hørte at han var borte for alltid. Men livet og idretten må jo bare gå videre, selv etter et slikt tap.»
Les også portrettet i dagens utave av VG